Gresskarets hemmelighet

Det var en gang et stort gresskar som bodde på en stor grønn eng. Gresskaret var mer enn bare et gresskar, det var hjemmet til den lille flaggermusen Piraten. Piraten var ikke en vanlig flaggermus, han var en eventyrlysten oppdagelsesreisende.

Hver kveld, når solen sank og månen sto høyt på himmelen, ville Piraten fly ut av sitt gresskarhus og inn i den store verden. Denne kvelden, da Piraten fløy over engen, så han plutselig noe han aldri hadde sett før. Det var en vakker regnbue som strakte seg fra ene enden av engen til den andre.

Piraten fløy mot regnbuen, men hver gang han nærmet seg, virket det som om den flyttet seg lenger bort. Han fløy og fløy, men kunne ikke nå den. Så, i det fjerne, så Piraten noe skinnende. Det var en stor hånd som kom ut av skogen, som om den prøvde å nå regnbuen.

Piraten bestemte seg for å fortsette sin egen jakt på regnbuen. Han flakset med de små vingene sine så raskt han kunne, og fløy videre mot det fargesprakende mirakelet. Men mens han fløy, merket han at regnbuen begynte å falme litt. Den var ikke like klar og fargerik som før. Men Piraten ga ikke opp, han fortsatte å fly.

Under ham kunne han se hånden som også strevde for å nå regnbuen. Hånden var ikke lenger like skinnende, og virket litt trist. Men Piraten fortsatte, han hadde bestemt seg for å finne slutten av regnbuen, uansett hva. Han visste ikke hva som ventet ham der, men han var ganske sikker på at det måtte være noe veldig spesielt.

Piraten bestemte seg for å stoppe et øyeblikk og tenke. Han slo seg ned på en tjukk gren i et tre, og stirret opp på regnbuen, som nå var litt falmet. 'Hvorfor forsvinner regnbuen?' spurte han seg selv. 'Hvorfor ser hånden trist ut?' Han grublet lenge, og mens han tenkte, bet han på en liten frukt som hang fra treet. Luften rundt ham var fylt med nattens fredelige stillhet, bare avbrutt av den svake susingen fra vinden som blåste gjennom bladene.

Men mens Piraten satt der og tenkte, merket han noe merkelig: hver gang han bet i frukten, blinket regnbuen svakt, og hånden i det fjerne lyste opp litt mer. 'Er det en sammenheng mellom frukten og regnbuen og hånden?' undret han seg. Kanskje løsningen ikke bare var å jage etter regnbuen. Kanskje han måtte forstå den først, før han kunne finne den. Med nye tanker i hodet og et forventningsfullt glimt i øynene, bestemte Piraten seg for å prøve å finne ut mer om denne mystiske sammenhengen.

Så Piraten begynte å spise mer av frukten. Hver gang han tok en bit, lyste regnbuen opp og hånden i det fjerne ble mer skinnende. Dette var spennende! Han bet raskere og raskere i frukten og med hver bit, ble regnbuen klarere og hånden lyste opp mer. Piraten kunne se et stort smil på håndens ansikt. 'Aha!' ropte Piraten, 'jeg tror jeg har løst mysteriet!'

Å spise frukten fikk regnbuen til å skinne mer og gjorde hånden glad. Nå begynte frukten å bli mindre, men Piraten var ikke bekymret. Han visste hva han måtte gjøre. Så han fløy tilbake til sitt gresskarhus, og hentet flere sånne frukter han hadde spart til vinteren. Han fløy tilbake til treet, og begynte å spise fruktene en etter en. Med hver bit, ble regnbuen mer fargerik og hånden mer skinnende. Det var som om verden rundt ham ble mer levende.

Og så skjedde det! Med den siste biten av frukten, ble regnbuen så fargerik og vakker som den aldri hadde vært før. Hånden strålte av glede og nådde endelig regnbuen. Den lyste opp engen med sitt skinnende lys. Alle dyrene på engen våknet og stirret i beundring på det vakre synet. Piraten visste nå at han ikke bare hadde funnet slutten av regnbuen, men også spredt lykke rundt seg. Han hadde lært en viktig lekse denne kvelden: Noen ganger er det ikke jakten som er viktig, men å forstå veien til målet. Og med den tanken, fløy han tilbake til sitt gresskarhus, klar for et nytt eventyr neste kveld.