Edderkoppen og Gresskarven (2)

Etter en lang og morsom dag med leking og latter, begynte solen å senke seg bak horisonten, og mørket begynte å omfavne engen. Otto, Bumpy, og de andre vennene samlet seg rundt gresskaret, som nå lyste som en stor, gyllen lykt i natten. "La oss fortelle historier!" foreslo Pippin, den lille fuglen. Alle ble enige, og de begynte å dele sine favorittminner fra dagen, mens stjernene begynte å titte frem på den mørke himmelen.

Otto begynte å fortelle om da han først oppdaget gresskaret sitt. "Det var en solfylt morgen, og jeg kunne føle hvordan gresskaret kalte på meg fra det grønne gresset. Da jeg klatret inn, visste jeg at dette ville bli mitt hjem," sa han med et smil. Bumpy nikket og delte sin egen historie om å klatre i trærne, og hvordan det føltes å sveve høyt over bakken med vinden i pelsen. Alle lyttet fascinert, og gresskaret strålte av glede.

Men noe rørte seg i natten. Plutselig hørte de en rar lyd, som en klirrende stemme som kom fra buskene. "Hva var det?" spurte kaninen nervøst. "Kanskje det er et monster!" svarte revven med et glimt i øyet. Bumpy, alltid modig, sa: "Vi må undersøke! Kanskje det er en ny venn." Otto ble litt nervøs, men bestemte seg for å følge med. Sammen nærmet de seg buskene.

Da de kom nærmere, oppdaget de en liten, lysegrønn skapning med lange ører og store øyne. Den så ut som en blanding av en frosk og en katt. "Hei der! Jeg er Kiki, og jeg har mistet veien hjem," sa skapningen med en skjelvende stemme. "Jeg hørte dere lekte og ble så nysgjerrig." Otto og Bumpy smilte til Kiki. "Du er velkommen til å bli med oss!" sa Otto, og Kiki ble straks lettet.

De inviterte Kiki til å sitte sammen med dem, og hun begynte å fortelle om sitt hjem ved bekken. "Det er så vakkert der, med blomster i alle farger," beskrev hun mens øynene hennes lyste opp. "Jeg savner vennene mine veldig, men jeg har aldri hatt så mange venner som dere før." Gresskaret, som nå følte seg gladere enn noen gang, sa: "Vi må hjelpe Kiki med å finne veien hjem!"

Alle dyrene ble enige, og etter en liten pause begynte de å undersøke skogen rundt gresskaret. Pippin fløy høyt over trærne for å se om han kunne få øye på bekken. Mens de lette, begynte de å synge sammen for å holde motet oppe. "Livet er et eventyr, og vi er alle med på det," sang de, og lyden av stemmen deres fylte natten.

Etter noen minutter med leting, kunne Pippin se noe glitrende mellom trærne. "Der borte! Følg meg!" ropte han, og hele flokken fulgte etter. De fant veien til bekken, som glitret som stjerner i natten. Kiki sprang frem, og gleden hennes var smittsom. "Takk, alle sammen! Jeg kan finne veien hjem nå!" sa hun og omfavnet vennene. De lovet å besøke hverandre ofte, og natten ble fylt med løfter om nye eventyr og vennskap som aldri ville falme.