Politibilen, Hvalen og Gresskarets Hemmelighet

En dag, midt i en solrik ettermiddag, kjørte Politibilen rundt i den lille, koselige byen. I dag var det ingen forbrytelser å løse, så Politibilen bestemte seg for å kjøre ut til stranden for å se på havet. Der, blant bølgene, så Politibilen noe stort og blått. Det var Hvalen, som hadde svømt inn til stranden for å si hei.

Politibilen ble kjent med Hvalen, og de ble raskt gode venner. De lekte sammen i vannkanten, plasket med bølgene og lo høyt. Men plutselig så de noe oransje i sanden ved siden av et palmetre. Det var et stort, rundt gresskar. Noe glitret i gresskaret, og da de så nærmere etter, så de at det var en liten, sølvfarget nøkkel.

Politibilen og Hvalen ble veldig nysgjerrige og bestemte seg for å finne ut hva nøkkelen kunne åpne. Men så kom Slange slungrende gjennom gresset. "Det er min nøkkel," sa Slange. "Ikke rør den. Den åpner en hemmelig skattkiste!" Da ble Politibilen og Hvalen enda mer nysgjerrige. Skulle de lytte til Slangen, eller skulle de prøve å finne skattekisten selv?

Politibilen og Hvalen så på hverandre og nikket. De var enige. "Vi skal finne skattekisten selv," sa de i kor. Slangen ble litt overrasket, men han bare smilte lurt og forsvant inn i gresset igjen. Så begynte Politibilen og Hvalen å lete. De så under palmetrær, de gravde i sanden, de kikket i fjæresteinene. De lette og lette, men skattekisten var ikke å finne.

Da solen begynte å gå ned, var de helt utslitt. De satte seg ned i sanden, litt lei seg for at de ikke hadde funnet skattekisten. Men så sa Hvalen: "Vet du hva, Politibil? Selv om vi ikke har funnet skattekisten, så har vi hatt en veldig fin dag sammen. Kanskje det var det virkelige skatten hele tiden?" Politibilen smilte tilbake til Hvalen. "Ja, det tror jeg også," sa han.