Gresskarmysteriet i stuehylla

Cornelia satt på gulvet foran TV-en. Hun studerte noe veldig rart som hadde dukket opp på stuehylla i dag morges: et lite, lysende gresskar. Det hadde små prikker som blinket som stjerner, og ingen visste hvordan det hadde kommet dit. Gill, hunden hennes, lå ved siden av og snuste mot gresskaret med stor nysgjerrighet.

Plutselig hørte de en merkelig lyd. Det var som et dunk, dunk, dunk, og det kom fra bak sofaen. Emmi, Cornelias beste venn, løp inn i stuen med store øyne. "Dere vil ikke tro det," sa hun, "det er en dinosaur der ute i hagen!" Cornelia og Gill spratt opp og løp bort til vinduet.

På plenen utenfor sto det faktisk en liten dinosaur, omtrent på størrelse med Gill. Den hadde en lang hale og en morsom liten rød hatt på hodet! Dinosauren tittet inn gjennom vinduet og virket nesten som om den prøvde å si noe. "Hva skal vi gjøre?" hvisket Cornelia til Emmi mens de stirret på det underlige synet.

Cornelia og Emmi bøyde seg nærmere gresskaret. Det blinket sakte, nesten som om det hadde sin egen lille rytme. Cornelia la hånden forsiktig på gresskaret, og det føltes varmt og litt magisk. Plutselig så de at de små blinkende prikkene begynte å danne et slags mønster. "Se!" ropte Emmi, "de lager bilder! Jeg tror det er en tegning av hagen vår!"

Gill begynte å logre med halen, som om han skjønte noe de ikke gjorde. Han snuste intenst på gresskaret, og i det han rørte med snuten, kom en svak melodi fra det. Cornelia og Emmi nikket til hverandre. Det var tydelig at gresskaret prøvde å vise dem noe, men hva? "Kanskje det vil fortelle oss hvorfor dinosauren er her?" sa Cornelia spent.

Cornelia og Emmi bestemte seg for å gå ut til dinosauren. De åpnet døren sakte og tok noen forsiktige skritt mot den. Dinosauren vinket med halen sin og virket veldig glad for å se dem. "Hei!" sa Cornelia forsiktig, "hvem er du, og hvordan kom du hit?" Dinosauren løftet hodet og laget en morsom, snill lyd som hørtes ut som "Wuff-wuff-dunk!". Gill logret enda mer med halen og gikk helt bort til dinosauren. Det så ut som de ble venner med en gang!

Emmi la merke til at den lille røde hatten på dinosaurens hode hadde et lite blinkende lys, akkurat som gresskaret. "Se på det lyset!" sa hun. Dinosauren bøyde hodet og pekte mot hatten med nesen. "Vil du at vi skal se på noe?" spurte Cornelia. Dinosauren nikket raskt og begynte å gå bort mot en stor busk i hagen, og den viftet med halen som om den sa "Følg meg!".

Cornelia, Emmi og Gill fulgte etter dinosauren bort til busken. Den bøyde seg ned og brukte nesen til å dytte litt på grenene. Under busken lå det et lite, skinnende egg, som lignet på gresskaret fra stuehylla! Dinosauren pekte på egget med halen og laget en lykkelig "Dunk-dunk!"-lyd.

"Det må være ditt!" sa Cornelia. Dinosauren nikket ivrig og blunket med det lille blinkende lyset på hatten sin. Det lyste enda sterkere nå, og plutselig hørte de en myk melodi fra egget. Emmi forsiktig plukket det opp og ga det til dinosauren, som holdt det tett inntil seg og så veldig glad ut.

"Jeg tror vi hjalp den med å finne hjemmet sitt," sa Cornelia. Dinosauren gjorde et lite hopp av glede og nikket mot dem før den vinket farvel med halen og hoppet inn i buskene. Gresskaret på hylla blinket én siste gang som en takk, og så ble alt stille igjen. "For et fantastisk eventyr!" sa Emmi, og alle gikk tilbake til stua med store smil.