Krabben og vannmelonen (2)

Etter å ha spist den deilige vannmelonen, bestemte Kalle seg for å teste hvor god Kari var til å leke gjemsel. Han gjemte seg blant tang og sjøstjerner, mens Kari tellte. Men Kari lette og lette, uten å finne Kalle.

Til slutt ga Kari opp og ropte: "Kalle, nå må du komme fram, jeg kan ikke finne deg!".

Kalle kom ut fra gjemmestedet sitt og lo av Kari. "Du er ikke så flink til å lete som du trodde, Kari", sa han.

Men Kari bare smilte og svarte: "Jeg var ikke ute etter å vinne, jeg ville bare at vi skulle ha det moro sammen".

Kalle ble rørt av Karis ord og innså hvor heldig han var som hadde fått en venn som Kari. De lekte sammen hele dagen, med gjemsel, hoppekonkurranse og svømmekonkurranse.

Da det ble kveld og solen gikk ned, bestemte Kalle og Kari seg for å roe ned og slappe av sammen. De snakket om alt mulig, mens de lå på hver sin tangpute og så på stjernene.

"Det er så fint her på havbunnen, Kari", sa Kalle.

"Ja, det er det virkelig", svarte Kari.

Plutselig hørte de et høyt brøl fra en sjøløve som kom svømmende mot dem. Kalle og Kari ble skremt og svømte for livet.

Etter å ha kommet seg i sikkerhet, lo de to av hvor skremt de hadde blitt. Og selv om de var forskjellige, var de enige om at de var de beste vennene i havet.