Blekksprutens Iskremhjerte
Det var en gang en liten, blå blekksprut som het Blåttis. Han bodde i et stort, glitrende hav. Blåttis elsket å leke mellom fargerike koraller og snakke med fiskene. Men det han ønsket seg mest av alt, var en venn. En dag, mens Blåttis lekte ved en sandbank, så han noe oransje og langt som stakk opp fra sanden. Det var ingen ringere enn Guro Gulrot!
Guro Gulrot var ikke som andre gulrøtter; hun kunne snakke og lo mye. Hun fortalte Blåttis at hun hadde falt ut av et skip, og nå var hun strandet på bunnen av havet. Blåttis bestemte seg med en gang for å hjelpe Guro. De ble raskt gode venner og lo og snakket sammen hele dagen.
Blåttis og Guro Gulrot fant på mange morsomme spill. De lekte gjemsel blant sjøgresset og raced mot de små fiskene. Men Guro savnet å føle den varme solen og drømte om å komme tilbake til land. Blåttis, som hadde et stort hjerte, bestemte seg for å gjøre alt han kunne for å gjøre drømmen hennes til virkelighet.
En dag mens de utforsket et fargerikt korallrev, fant Blåttis et kart som fløt i vannet. Kartet viste veien til et mystisk sted kalt "Regnbuefjellet". Det var et sted på land hvor en spesiell iskrem bodde, og hvis man spiste denne iskremen, kunne man få et ønske oppfylt. Blåttis visste med en gang at dette var sjansen deres!
Med kartet ledende vei, svømte Blåttis og Guro Gulrot gjennom skumle huler og over glitrende undervannsenger. Til slutt nådde de Regnbuefjellet. De klatret mot toppen og fant en liten iskrembutikk. Butikken var full av iskremer i alle regnbuens farger, men en iskrem skilte seg ut. Den var stor, skinnende og gyllen, akkurat som solen Guro savnet.
Blåttis og Guro Gulrot delte den magiske iskremen og idet de tok den siste biten, lyste iskremen opp og en god fe dukket opp. "Takk for at dere fant meg!" sa feen. "Jeg oppfyller ett ønske for dere." Guro Gulrot ønsket seg å komme tilbake til land og vokse i en vakker hage. Feen vinket med tryllestaven, og i et øyeblikk var Guro omsvøpt i et gyllent lys.
Da lyset forsvant, stod Guro Gulrot i midten av den vakreste hagen de noen gang hadde sett. Hun var omgitt av blomster og andre gulrøtter. Blåttis var trist over å ta farvel, men Guro lovet å besøke ham hver sommer. Blåttis svømte tilbake til havet, glad for at han kunne hjelpe sin venn og visste at han alltid ville ha et hjerte fullt av eventyr og gode minner.