Gresskarball og Bjørnevenner
Det var en gang et stort, rart gresskar som vokste rett utenfor et stort slott. Gresskaret het Gill, og det hadde alltid drømt om å se verden utenfor hagen. En dag bestemte Gill seg for å rulle ned til slottet og oppdage hva som skjulte seg inne i de store murene. Da det kom frem, traff det Cornelia, en glad jente som elsket å leke.
Cornelia hadde organisert et sirkus i slottsparken, og hun trengte noe stort og spesielt til forestillingen. Da hun så Gill, fikk hun en lys idé! “Du kan være stjernen i forestillingen!” ropte hun med glede. Samtidig kom Emmi, den nysgjerrige bjørnen, luskende for å se hva som skjedde. Emmi ble veldig nysgjerrig på gresskaret og liker å danse.
Cornelia og Emmi begynte å planlegge fantastiske dyretriks sammen med Gill. De tenkte på hvordan de kunne få Emmi til å danse med kullsyre, samtidig som Gill kunne rulle rundt og lage morsomme lyder. De øvde hele dagen, og snart kunne Emmi danse med så mye glede at alle ville le og klappe! Gill rullet rundt og sa "Boo!" og alle jentene lo høyt. Dette skulle bli det mest spennende sirkuset noen gang!
Nå var det på tide å vise forestillingen for alle vennene i parken. Cornelia var litt nervøs, men Emmi sa: "Vi kan klare dette sammen! Bare husk å ha det moro!" Så, med et stort smil og hjertet fullt av forventning, begynte de å forberede seg. Ville de klare å imponere alle med sine dyretriks og gjøre sirkuset til en stor suksess?
Da solen begynte å gå ned, ble slottsparken fylt med lys og farger. Cornelia, Emmi og Gill stod klare foran publikum som hadde samlet seg. "La oss begynne med vår spesielle dans!" ropte Cornelia entusiastisk. Emmi begynte å danse, og mens hun snurret og hoppet, så Gill på henne med store, glitrende øyne. Han rullet foran Emmi og laget morsomme lyder, "Boo!" og "Bop!" Hver gang Gill gjorde noe morsomt, lo alle vennene og klappet i hendene.
Men plutselig, midt i showet, hørte de en underlig lyd fra bushene. "Hva var det?" spurte Cornelia, og alle snudde seg for å se. Det var en liten kanin som så veldig nysgjerrig ut! Kaninen hadde også lyst til å danse, og den hoppet frem og tilbake i takt med musikken. "Skal vi la kaninen være med i forestillingen?" spurte Emmi spent. Alle tenkte på det, men hva ville kaninen si?
Kaninen så opp på dem med sine store, vennlige øyne og sa: "Ja, vær så snill, la meg danse sammen med dere!" Cornelia smilte stort og sa: "Selvfølgelig! Jo flere, jo bedre!" Emmi og Gill ble veldig glade. De begynte å lære kaninen å danse, og snart hoppet den rundt og viste sine beste bevegelser. Alle barna i parken lo og gjentok bevegelsene sammen med kaninen.
Forestillingen fortsatte, og nå var alle i parken med på moroa. Kaninen, Emmi og Gill danset sammen, og det var så moro at folk glemte alt annet. De rullet og hoppet, og alle klappet og ropte av glede. "Se på oss!" ropte Cornelia, og alle fikk et stort smil om munnen. Det var en fest av latter og dans!
Dagen ble til kveld, og stjernene begynte å skinne. Cornelia, Emmi, Gill og kaninen tok et siste dansetrinn sammen, og publikum jublet så høyt at det kunne høres over hele slottsparken. "Dette var den beste kvelden noensinne!" ropte Cornelia. Og alle var enige. De hadde danset, ledd og hatt det gøy sammen. Det var en perfekt avslutning på dagen, og alle følte seg glade og fornøyde.