"Bolsjevik-Bien og Gresskar-mysteriet"

I den fargerike landsbyen Fruktskog, hvor alle gikk i seng når solen gikk ned, bodde det et lite gresskar. Men dette gresskaret var ikke som de andre gresskarene; det hadde øyne, munn og kunne snakke! Folkene i landsbyen elsket gresskaret, som de kalte for Piraten på grunn av hans sjørøver-latter.

En morgen, en liten bie flapset forbi og landet på Piraten. "Hei, jeg heter Bolsjevik-Bien," sa bien. "Det ser ut til at jeg har mistet flokken min, og jeg trenger hjelp til å finne dem." Piraten var vennlig, så han sa: "Ingen bekymringer, Bolsjevik-Bien! Hunden min Heksa og vennen min, Kyllingen, vil hjelpe oss å finne flokken din!"

Så begynte de alle sammen å lete. De spurte hver fugl, hver blomst, og hver stein de kunne finne. Men ingen hadde sett flokken til Bolsjevik-Bien. Mens de lette, begynte solen å gå ned, og det ble sent. Piraten visste at de alle trengte å sove, men han ville ikke gi opp å hjelpe Bolsjevik-Bien.

"La oss fortsette å lete gjennom natten," sa Piraten modig. Alle i Fruktskog sov, og det var mørkt og stille. Men Piraten, Heksa og Kyllingen gikk tappert videre, lyttende, hjelpsomme øyne glitrende i det svake måneskinnet. De fulgte lyden av den svake summingen, håpet vokste med hvert skritt de tok.

Plutselig så de et lys blinke i det fjerne. Piraten, Heksa og Kyllingen så på hverandre. Kunne dette være flokken til Bolsjevik-Bien? De skyndte seg mot lyset, men da de kom nærmere, så de at det bare var en liten ildflue som lekte alene. De var skuffet, men bestemte seg for å ikke gi opp. De måtte finne flokken til Bolsjevik-Bien.

De la merke til at ildfluen ikke blinket så lyst som før. Ildfluen var trist fordi den var alene. "Ikke vær trist, bitte lille ildflue," sa Piraten med en vennlig stemme. "Kom og bli med oss, du er ikke alene lenger." Ildfluen virket glad for å få selskap. Den blinket lyset sitt glad og lyst. Så, sammen med den lille ildfluen, fortsatte Piraten, Heksa og Kyllingen søket etter flokken til Bolsjevik-Bien.

De gikk og gikk, og søkte overalt. Men hvor de enn så, fant de ingen spor av flokken. Men de ga ikke opp, de visste at Bolsjevik-Bien trengte dem. Da, midt i søket, hørte de en summing i øret. De vendte seg om, og der, i det fjerne, så de et blinkende lys. Kunne det være flokken til Bolsjevik-Bien? Eller var det bare en annen ildflue som blinket alene i natten?

"Kom igjen," sa Piraten med håp i stemmen. "La oss finne ut." De fulgte lyset, og etter en stund, kom de til en stor blomst. Lyset kom fra blomsten, og det var nettopp det som var...flokk til Bolsjevik-Bien! "Mine venner," ropte Bolsjevik-Bien glad. "Dere fant dem!" Bien fløy opp til de andre biene, og alle sammen begynte å summe av glede. Ildfluen blinket lyst og lystig, og alle i Fruktskog våknet opp til et fantastisk syn.

"Takk, Piraten, Heksa, Kyllingen og lille Ildflue," summende Bolsjevik-Bien. "Dere fant flokken min, og for det, vil vi alltid være takknemlige." Fruktskog ble fylt med lyden av jublende bier og munter laughing av godhjertede venner. Alle gikk tilbake til sine hjem, trøtte men glade for den vellykkede oppdraget.

Og slik endte det eventyret med Bolsjevik-Bien og hans flokk, og den modige Piraten, hans kjæledyr Heksa, venn Kyllingen og den lille ildfluen. Fra den dagen, sov aldri noen i Fruktskog igjen uten å føle seg trygge og lykkelige, for de visste at uansett hva som skjedde, ville de alltid ha hverandre. Og hver natt, lyttet de til summingen fra Bolsjevik-Bien og hans flokk, som en blid påminnelse om deres fantastiske eventyr. Og de levde lykkelig alle sine dager.