Vannmelonen, helikopteret og den ringende telefonen

Det var en strålende solskinnsdag da Kilian fant den største vannmelonen han noensinne hadde sett. Han var på vei til bestemor Abuelita når han så den ligge under et stort epletre. Vannmelonen var så stor som en fotball og skinnet i all sin grønne prakt. Det var som om den ropte på ham, så Kilian bestemte seg for å ta den med til Abuelita.

Plutselig, fra ingensteds, hørte Kilian lyden av et helikopter som nærmet seg. Han så opp og der, høyt oppe i himmelen, var det et gult helikopter som sirklet over ham. Han ble veldig overrasket og lurte på hva det gjorde der.

Da han var midt i sin undring, begynte lommen hans å vibrere. Det var telefonen hans. På skjermen lyste det 'Anrop fra Matheo, hans bestevenn. Han visste at Matheo alltid ringte når det var noe viktig, så han rakk raskt ned i lommen for å svare. "Kilian," sa Matheo med en alvorlig stemme,"Jeg tror jeg vet hvorfor det helikopteret er der..."

"Å ja?" spurte Kilian spent mens han fortsatte å stirre på det gule helikopteret. "Fortell meg da, Matheo!" Han kunne høre Matheo trekke pusten dypt i telefonen før han begynte å snakke. "Du vet den vannmelonen du fant? Den er faktisk... en magisk vannmelon!" utbrøt Matheo. "Helikopteret er der for å hente vannmelonen!"

Kilian kunne ikke tro det han hørte. En magisk vannmelon? Og voksenfolk i et helikopter ville hente den? Men han visste at Matheo ikke ville tulle med noe sånt. "Men hva skal vi gjøre da, Matheo?" sa Kilian med en skjelvende stemme. "Vi kan ikke la dem ta vannmelonen! Den skal jo til bestemor Abuelita!" Han kunne nesten høre smilet i Matheos stemme da han sa, "Ikke bekymre deg, Kilian. Vi lar dem aldri få tak i vannmelonen. Vi må lage en plan!"

"Helt riktig!" sa Matheo begeistret i telefonen. "Vi graver et stort hull under epletreet og gjemmer vannmelonen der. Så vil de aldri finne den." Kilian nikket og satte i gang. Han hentet spaden sin og begynte å grave. Spaden gled ned i den bløte jorden. Kilian var sterk og gravde hull så raskt og dypt at det snart var stort nok til den store vannmelonen. Han la vannmelonen forsiktig i hullet og dekket den med jord. Der lå den trygt og usynlig for alle.

Innen han var ferdig, hadde solen begynt å gå ned og det gule helikopteret hadde forsvunnet. Kilian pustet lettet ut. Men selv om vannmelonen var trygg for nå, visste Kilian at han og Matheo fremdeles hadde en stor utfordring foran seg. De måtte komme seg til Abuelita med vannmelonen uten at noen merket det. Men hvordan skulle de klare det uten å bli sett av helikopteret?

"Jeg har en idé," sa Matheo i telefonen. "Vi kan kle oss ut som trær og snike oss gjennom skogen. Ingen vil legge merke til oss da!" Kilian synes det var en morsom idé, så han og Matheo fant grønne klær og noen grener til å ha på hodene og begynte den lange turen til Abuelita.

Kilian og Matheo gikk sakte og stille gjennom skogen med vannmelonen mellom dem. På avstand kunne de se det gule helikopteret ute av stand til å finne dem. De lo stille for seg selv og fortsatte sin vandring. Det var mørkt i skogen, men de var ikke redde. De hadde hverandre og visste at de gjorde noe viktig. De skulle gi Abuelita den magiske vannmelonen.

Til slutt, når solen begynte å stige, kom de frem til Abuelita's hus. Hun ble veldig overrasket og glad da hun så den store vannmelonen. Hun klemte både Kilian og Matheo og serverte dem hennes spesiallagde vannmelonsaft som en takk. De smilte bredt, visste at de hadde klart oppdraget sitt. Det gule helikopteret hadde aldri funnet dem, og den magiske vannmelonen var nå trygt hos Abuelita. De satt der, drikker vannmelonsaft under morgensolen, trygge og lykkelige.